Miljøtrening er stikkordet for min aprilmåned. Både Finn og Zafir (og jeg) har fått prøve seg litt ute i den store verden. For Zafir sin del har det riktignok bare vært i området rundt stallen, men han hatt hodelag og bitt på og til og med gått tur med salen på ryggen. Zafir er en kul fyr, han tar verden med stoisk ro.
Finn har såvidt begynt å snuse litt på hva hundelivet her kan innebære. Han har testet noen agilityhindre (meget lave sådann, han er jo ikke akkurat utvokst enda), å være med meg på jobbmøte i Oslo, vokting av Hundcampus sammen med Idefix og litt trening på viktige saker som å ikke bjeffe på alle hunder man møter. Finn er jammen en kul type, han er ikke redd for noen verdens ting, men glad og nysgjerrig på det meste. I Oslo sentrum kom det både trikker, busser, mennesker og sykler susende forbi, og Finn var like logrende som alltid. Fokus på meg hadde han ogaå (jeg hadde wienerpølser…). Dete eneste Finn var skeptisk til i Oslo var barnevognene. Det kan jeg godt forstå, siden jeg selv nmå innrømme at jeg også er skeptisk til små barn.
Idefix er vel den eneste som ikke er så voldsomt imponert over den lille sorte og hvite greia. Han har omdøpt valpen til Osama Finn Laden, og han synes ikke det er spesielt festlig med valp i det hele tatt. Finn derimot, synes at Idefix bare er verdens morsomste… Nita våger han ikke synes noe om, da får han nemlig bøttevis med kjeft. Nita er ganske..hmm.. bestemt.
Det er utrolig hvordan en hund gjør at man kommer i kontakt med mennesker man ellers kanskje ikke ville stoppet og snakket med. Finn satt meg i kontakt med en =Oslo-selger som jeg ble stående og snakke med i over 40 minutter. Denne samtalen er noe av det mest inspirerende jeg har hatt på lenge. Denne fyren insisterte nemlig på å være lykkelig. Selv om han var heroinavhengig, på metadonbehandling og egentlig burde være bitter etter de siste 20 årene. Han hadde akkurat fått leilighet etter å ha bodd på gata noen år, og han syntes at livet smilte til han. En utrolig mann med en utrolig livsglede.
Livsglede er stikkordet i hundelivet her for tiden også. Nita og jeg er lykkelige over at det endelig er agilitysesong, og i går var vi og testet banen. Nita er helt fantastisk, hun husket alle hindrene og mange kombinasjoner til tross for at det er mange måneder siden vi har trent agility. Dessuten er det så kult å se hvor glad hun er! Det beste Nita vet som belønning er å få ta med en pipeleke inn i tunellen, for deretter å stå inni og pipe med den… Bedre blir det liksom ikke. Skal prøve å filme den særegenheten en gang. Til og med Idefix vil gjenre trene litt agility i disse dager. Han har egentlig sagt fra for flere år siden at han synes agility er barnslig, men i går ville han gjerne også prøve seg litt. Bare for å vise hvordan det skal gjøres liksom. Idefix var faktisk knallgod i agility da han var yngre, men så ble han plutselig lei og overlot ansvaret til Nita. 
Sist uke var de tre små hundene og jeg på hytta, blant annet for å jobbe en del. Hele uka kan oppsummeres i ett begrep: Murphys lov (“Hvis noe kan gå galt, så vil det også gjøre det (og fortrinnsvis på det verst tenkelige tidspunkt”).
Dette gikk galt:
- pcen kræsja
- vannpumpa på hytta tok kvelden –> kjøkkengulvet fullt av vann
- morgenen etter vannpumpekatastrofen våknet jeg med hele senga full av hundetiss (Finn Laden). Hundetiss i senga er aldri festlig, men kanskje særlig ikke når man ikke har vann… Dermed måtte jeg klokken 0700 på morgenen stå i bare underbuksa og vaske meg i tjernet…
- ingen kunne montere parabolantenna mi, dermed hadde jeg tv, men ingen kanaler
- jeg gikk meg skikkelig bort i skogen (!), var borte 4 timer istedet for 1 og begynte å bli seriøst redd
- en intervjuavtale jeg hadde bel avlyst i siste lita
I det hele tatt en råtten uke. Jeg konkluderte med tre saker:
- takk og pris at jeg har hundene som alltid er glade
- jeg skal investere i en håndholdt GPS
- jeg skal lære å sette pris på innlagt vann
Hytta begynner forresten å bli riktig fin, sper på med et interiørbilde:
Neste gang jeg kommer på hytta har gjerdet mitt blitt fikset og er forhåpentligvis terriersikkert. Det må jeg si at jeg gleder meg stort til. Vet ikke helt når det blir enda, men det blir uansett 16. og 17. mai. Nita og jeg skal nemlig feire nasjonaldagen ved å være med på agilitykurs hos Fanny. Som kjent så er vi jo en nasjon vi med, vi små en alen lange. Dessuten skal vi være på hytta siste helgen i mai (pinse), for da skal vi nemlig kjøre sporkurs for en liten gjeng norske hundefolk. Mye morro i mai med andre ord 
Man kommer utfor en del festlige situasjoner i min jobb. Bilder under er fra en av dem… du kan lese mer om dette i det juni-nummeret av Vi med Hund. Da kan du også lese raseportrett av cavalier king Charles spaniel og en reportasje om en dachs som har adoptert et kull med tre morløse kattunger. Også et flott intervju med Mia Gundersen og mye annet spennende.
