Det har jo vært jul, og som dere skjønner av innlegget under, så er jeg ikke udelt begeistret. Når det er sagt, så hadde jeg en veldig fin julaften med hundene, pinnekjøtt og stillhet. Besøk fikk jeg også sent på kvelden – det er nemlig ikke bare meg som ville boikotte litt av jula i år. Resten av desember og romjul har vært litt… ehhh… sådär?

Karmaen min den siste måenden har vært spesiell, om vi kan si det sånn. Her er noen av sakene som har ført til allmenn lugging i livet:

• punktering på bilen da jeg var i Åmål
• …da jeg endelig fant et verksted som kunne hjelpe meg, virket ikke betalingskortet. Og det andre var det ingen penger på…
• Jeg skulle melde flytting til Sverige  –> en masse tøys med byråkratiske viderverdigheter (som nå endelig har løst seg – hurra!)
• En av sakene jeg gledet meg til med overnevnte adresseendring, var å få svensk personnummer, så jeg kan få et ordentlig internettabonnement – den gang ei, da må man være folkeregistrert hos Söta Bror i ett år først eller ha fast arbeidsgiver slik at de kan gjøre en kredittsjekk. Frilnasere er åpenbart ikke til å stole på…
• knust telefonskjerm
• bot for å snakke i telefonen i bil (okda – det ER faktisk veldig dumt, så shame on me)
• en stygg forkjølelse
• strømbrudd i hytt & gevær
• 2 x tom for varmtvann midt i en dusj
• skulle vært i selskap i 1.juledag og brukte halve julaften på å lage mat som skulle dit – maten ble sendt i forveien, selskapet avlyst, jeg satt igjen med en masse dessert jeg ikke liker og har for første gang blitt ditchet fra egen middag
• …og sist, men ikke minst, så har min elskede øyensten Idefix vært i dårlig form, noe som har ført til hundelsgasmål, en masse uro og at jeg måtte sende hjem besøket mitt som skulle være her på nyttårsaften

NÅ har jeg endelig fått vært til sjekk med Idefix, både hos veterinær og hos veteropat (som det egentlig ikke heter, men derimot naturmedisinsk dyreterapeut). Sistnevnte er det ganske ironisk at jeg stoler på, ettersom jeg er ihuga motstander av alt som ikke er skolemedisin. Eller, var. Heidi Bye Svartangen på Horten dyreklinikk viser seg nemlig å ha veldig god kunnskap om hundehelse, og ved hjelp av sin muskelterapi fant hun i dag låsninger i Idefix sin nakke, som avstedkommer kraftig hodepine. Det forklarer mye av Idefix sin oppførsel i det siste, og det er forhåpentligvis kurert med massasje og medisin. Han ble røntget som seg hør & bør også, og heldigvis var det ingen større feil på han. Om det var noe i det hele tatt, så var det noen små uregelmessigheter på en ryggvirvel. Og spente muskler rundt denne. Veldig gøy er det i hvert fall å se en hund som ser en kilo lettere ut etter behandlingen. Jeg satser på å ha tid til å reise til Heidi med han et par ganger til (tre timers reisevei én vei).

Hva Heidi gjør, kan dere lese mer om i Vi med Hund nummer 0212 – dette er så spennende at det må skrives om

I romjula hadde jeg besøk av ei venninne med to hunder, henholdsvis en dvergpinchertispe og en mini-aussiehannhund. Jeg var umåtelig stolt at Finn, Helge og Nita som tok besøket på strak arm og var inkluderende og flinke som få. Idefix var ikke så begeistret, men han er unnskyldt. Han man vondt i hodet, så har man.

Heldigvis har det også vært en del øyeblikk av ren, skjær lykke…

Selv har jeg et veldig ambivalent forhold til hele greia, og det tror jeg mange andre også har. De siste årene har jeg feiret fint lite, og det blir ingen slåing på noen som helst stortromme i år heller. Tvert i mot. Jula for meg en eneste stor ball av melankoli. Og det gjør jo faktisk ikke noe.

Høysesong for skrudde familierelasjoner, fyll, redde unger, dårlig vær og en hel masse påtatt idyll, stress, tørre småkaker og “Nå koser vi oss, dere”. Neitakk. Og dessuten savner jeg mammaen min, som døde for ti år siden. Og savn er greit det altså, på samme måte som både melankoli og ambivalens. Jeg vil bare ha ha de tre litt for meg selv og ikke måtte blande dem med altfor mye asalea og pepperkaker.

Her i huset finner du dermed ikke en eneste nisse (bortsett fra Finn, som er litt nissete hele året) og heller ikke et eneste juletre.

På julaften skal jeg kose meg med hunder og hester, pinnekjøtt og stillhet. Jeg skal tenne alle lysene, drikke gløgg og kjenne på roen i sjelen.

Hele julegavebudsjettet har jeg i år valgt å gi til Norsk Folkehjelp og deres jobb med minerydding rundt i verden.

Og nei, dette er ikke noe bittert eller kvasiironisk juleinnlegg, altså – jeg tror jeg er en av dem jeg kjenner som har det best i jula. Priviligert kjenner jeg meg, i det beste firbeinte selskap og ikke så mye som et milligram dårlig samvittighet for verken gaver, pynt, mat eller noe annet.

Hvis julekvelden forsøker å komme overraskende, snikende eller tuskende på denne kjerringa, så lukker jeg rett og slett ikke opp døra. Sånt kan man nemlig når man er voksen.

Litt julemusikk tåler jeg dog:

Silent night

Vel, god jul håper jeg virkelig du får Og en masse andre gode dager også.

(NB! Åndsverksloven gjelder for disse bildene som for alle andre – du kan ikke låne dem uten å spørre meg først)

fall med stil:

ikke ta andre med deg,

fall før det er for sent,

fall for all del ikke der du står

og fall dypt

reis deg et annet sted

Lars Saabye Christensen

Så på skinnsekken hennes den høsten: en button med Guns N´Roses på. En innfallsport. Jeg brukte ukelønna på ”Appetite for destruction” og resterende vintermåneder på å forstå den. Endelig tørte jeg, på skolebussen på vårparten, å si noe om det.

– Kul låt da, den siste der. Slash er så kul. Tror han er verdens beste gitarist. Tror jeg skal begynne å spille gitar.

Svaret?  Ho var egentlig veldig ferdig med Guns n´ Roses.

– Jeg har vel vokst fra det. Vil ha mer mening i tekstene og sånn.

Så på sekken hennes igjen. Button borte, erstattet av teksten ”Sex, drugs & rock & roll”. Tenkte: DET kan du i hvert fall ikke være ferdig med.

Ved tretida i går sto de ved siden av hverandre på to sider av et gjerde og spiste, så da tenkte jeg “Pokker heller, vi kjører på”. Dermed slapp jeg dem sammen, og resultatet var fantastisk!

Det ble først litt løping og hvining, men etter noen minutter, så…

Alt er rolig og fint i dag også, de koser seg sammen

Alt har gått fin-fint hittil, Zafir og han ser på hverandre over boksveggene.  I morgen skal de få gå i hver sin paddock og på mandag får det bære eller briste. Heldigvis kjenner jeg Mowgly og vet at han er en snill og grei liten hingst. Med hester vel og merke. Han er ikke alltid SÅ grei med folk, men det tror jeg faktisk ikke blir noe stort problem. Det merkelige er at jeg som i bunn og grunn er redd for hester ikke er det minste redd for Mowgly.

(Zafir synes at Mowgly er litt spennende og litt rar)

Litt handler det at jeg ikke er redd for Mowgly om at jeg har lært å kjenne han, og litt handler det om at han egentlig er en mannlig utgave av en av mine absolutte favorittdyr Misty Magic. Misty er en av mine beste venners hest, og hun er HELT fantastisk vakker og fin. Og ganske skrullete. Hun er den eneste hesten som får klø seg på meg på den måten at jeg skvises opptil vegger MIsty har 0 repsekt for meg, men det er helt i orden, for jeg har stor respekt for henne. Og så er vi venner.

Dette er altså Misty. Som er HÅPLØS å ta bilder av, men så fin, så fin.

Mowgly synes at veggen er i en idiotisk høyde…

Det var naboen som alltid hadde på seg vadmelstøfler, uansett vei og føre. Og det er vel greit det, hvis det er det du vil ha på beina?  Det var naboen, og angsten som lå så tjukt utta på at du skjønte at denne maleren maler med oljemaling. Og det gjorde han også. Skog, for det meste. Norsk, mørk granskog.

–Men alle folk er jo redde, ikke sant, mamma? sa jeg. – Det er jo normalt det da? Angst er vel noe alle har? Eller hva, mamma?

Selv er jeg fortsatt redd for tordenvær.

Mørkegrønne, brune skoger, mose og skygge og dårlig vær malte han. Det er jo sånn det er i skogen, tenkte jeg, normalt det vel. Jeg har alltid elsket skog.

– Du maler så fint, det ser ut som på bilder, sa jeg.

Da skalv han, naboen.

– Så dumt, sa han. -Jeg ville det skulle se ekte ut.

– Er det ikke ekte det som er på bilder?

Det var naboen, som ikke våget å gå ut for mye, og som dermed nesten alltid var hjemme. Alltid. Døra var alltid låst, men han kom alltid og åpnet opp. Tror jeg at jeg husker.

– Brødskive kanskje? Med leverpostei?

Det var forresten kona til naboen også. Med permanenthåret i hockeysveis, pastellfarger i store gensere og store, sotede brilleglass. Noen ganger var det forresten hun som lukket opp døra, når jeg tenker meg om.

– Vil du ha et glass melk, kanskje?

Naboen som alltid satt der, med penslene sine og skogsbildene.  Mye større og tjukkere enn alle andre voksne menn jeg visste om da jeg var liten. Og mye snillere, tristere og reddere.

Plutselig ble det flaut og jeg slutta å ringe på.

Hvorfor slutter vi egentlig å være venner?

4 hunder, hvorav opptil flere er vanskelige å fange på bilder

1 novemberskog

1 innsjø

10,49km